Av Astrid Thon 09.07.1999
KULTUR

Hentet fra dt

Sjelesorg hos data-fikser«n

Når PC`n sender ville meldinger er tiden inne for sjelesorg hos Eddie. Han sier «Dette er ikke så ille,» og får tingene på plass igjen.

Historien begynner egentlig vinteren som var, med en tur til «Eddie's data» på Steinberg. Virksomhetens hjemmeside på Internett fortalte ikke bare om priser på alt man kan putte inn i en PC, men om kjellerverksted med egen inngang og komfortabel skinnstol å sitte i mens man ventet.
Det var en av de glatte dagene og kjellerhalsen, omtenksomt laget for rullestolbrukere, var islagt fra topp til bunn. Dypt der nede lå døren til «Eddies PC Shop».
Middelaldrende tante med sin Packard Bell 166 som skrek etter mer RAM, i armene, kom raskt på glatt-
isen, suste ned holka på ett ben, tok døren på direkten og landet i skinnstolen med et brak.
- Oj, sa Eddie. - Nå har jeg glemt å slå på varmekablene igjen.
«Tusen» datamaskiner i like mange biter fylte rommet. Midt blant dem satt Eddie på 34 og skarret på r'ene fordi han er født i Bergen.
Like etter kom en tykk mann som trengte kabler seilende. Da var rommet fullt. Men historien slutter ikke her. Det er mer.
En kvinne, Eddies kone Synnøve, kom inn fra en dør i bakgrunnen, skulle i butikken og avleverte et sprellende barn, Anette på ca. 60 cm. Etter kona kom katten.
Den neste timen var jeg fra skinnstolen vitne til hvordan Eddie med barnet i armkroken førte tåteflasken med én hånd, mens de fem ledige fingrene på den andre fløy over tastaturet. Ungen gurglet henrykt, katten mol, og selv Packard Bell'n lot seg villig konfigurere.
Eddie heter egentlig Edvard Stustad, men alle kaller ham Eddie. Inntil nylig jobbet han på fabrikk i Hokksund ved siden av dataverkstedet. Nå erklærer han stolt at verkstedet bærer familiens økonomi. Eddie er selvlært.
- Jeg fikk min første datamaskin i 16års-alderen, husker ikke typen, bare at den hadde veldig liten kapasitet. Min første PC husker jeg bedre, for den har jeg ennå - en Olivetti M 19, bare DOS selvfølgelig, men på den laget jeg mitt første regnskapsprogram. Jeg bruker det fortsatt. Jeg lagde et program for registrering av musikk-kassetter også, men allerede ved den 10. kassetten sa maskinen stopp. Det var ikke plass til mer.
- Ditt første datakræsj?
- Husker ikke. Men jeg husker i alle fall mitt første virus. Plutselig ramlet alle bokstavene ned og ble liggende i en haug i det ene hjørnet. Det var før jeg startet for meg selv, og jeg måtte ut på bygda for å redde maskinen.
Nå kommer bygda i vid forstand til ham. Noen skal ha nye maskiner satt sammen etter spesielle behov, andre skal oppgradere for å utnytte restene av gamle sinker. Den tredje gruppen kommer i fortvilelse og håper på mirakler.
- Mange er veldig fortvilet, spesielt de med virus, men når vi har fått pratet litt, går det bra, sier Eddie.
Når maskinen er kurert og regningen betalt, deler Eddie ut kulepenn og visittkort med et URL hvor vi kan klikke oss fram til hjemmesider for hele familien og videre til Frelsesarmeen i Drammen. Vil du høre ham spille? Klikk, vent litt, og PCen formidler Eddies tolkning av «Summertime» på kornett.
- Jeg er vokst opp i Frelsesarmeen, og fant kona mi på korpset i Drammen. Hun spiller i korpskoret og jeg i hornmusikken. Vi har hver vår dag; mandag i hornmusikken og tirsdag i koret, sier Eddie og viser vei til musikkrommet med orgel, forsterkere, miksepult og en PC som inngår i familiens interne datanettverk. Underveis passerer vi Synnøves glassmalerverksted og Eddies Donald-samling, komplett fra 1975. Han abonnerer. Donald er stueren i Frelsesarmeen.
Så spiller familieorkestret opp : «Blott en dag, et ögonblick ....»; Synnøve på gitar, Eddie på kornett, mens PC'n spiller bass i bakgrunnen og ungene Kenneth og Anette pludrer med sitt. Katta går et annet sted.
Når dette leses har Eddie flyttet verkstedet sitt til Stasjonsgata 7 i Mjøndalen og kan nås uten dramatikk på glatt føre. Hvordan det går med virksomheten kan leses i sirlige grafer på hyppig oppdaterte hjemmesider:
http://www.eddiesdata.no/